Oljekriser: OPEC kutt i en historisk sammenheng.

Den siste tiden har oljeprisen og OPEC fått mye oppmerksomhet i media.

Dette skyldes et brutalt fall i oljeetterspørsel som følge av effektene av coronavirus.

Det ble ytterligere forverret av en priskrig, hvor blant annet Saudi Arabia økte produksjonen til tross for det negative etterspørsel sjokket.

Søndag 12. april kom derimot OPEC+ til enighet om et kutt på 9,7 millioner fat om dagen for å stabilisere oljeprisen.

I dette innlegget ønsker jeg å ta for meg historiske oljekartell med hovedfokus på OPEC, som har vært det dominerende samarbeidet fra 1973 til i dag.

Jeg vil trekke linjer til historiske OPEC kutt, dagens kutt og undersøke hvorvidt OPECs makt er mindre i dag enn den har vært tidligere.  

Årsaken til at det kan være interessant å se på OPECs historie er at det vil gi bedre innsikt og forståelse av situasjonen vi befinner oss i nå når kartellet står ovenfor nok en prøvelse.

The future is in the past.

Nassim Taleb

Oljekartellene

De første kommersielle oljebrønnene ble drillet i USA på slutten av 1850-tallet, som førte til en drilling boom og påfølgende volatile priser. De volatile prisene vedvarte til slutten av 1870-tallet, da John D. Rockefeller med sitt Standard Oil stabiliserte oljepriser for første gang.

Rockefeller gjorde dette ved å ha tilnærmet monopol på raffinering av råolje, integrering av jernbaner, og pipelines. Dette resulterte i stabile priser frem til 1911 da den amerikanske staten oppløste Standard Oil.

Etter oppløsningen av Standard Oil gikk man nok en gang inn i en periode med volatile priser, frem til store internasjonale oljeselskaper, ofte omtalt som de syv søstre eller majors, tok grep i 1932.

De syv søstre:

• Anglo-Iranian Oil Company (nå BP)
• Royal Dutch Shell
• Standard Oil Company of California (nå Chevron)
• Gulf Oil (fusjonert inn i Chevron)
• Texaco (fusjonert inn i Chevron)
• Standard Oil Company of New Jersey (nå del av ExxonMobil)
• Standard Oil Company of New York (nå del av ExxonMobil)

De etablerte et kartell i Midtøsten, mens amerikanske myndigheter innførte kvoter på amerikansk jord.

I denne perioden innførte Roosevelt administrasjonen produksjonskvoter som de håndhevet for flere av de oljeproduserende statene. I denne perioden utviste statene utmerket compliance ovenfor sine kvoter, dette til motsetning til det man har sett i OPEC de siste tiårene.

I denne perioden på 40 år, var USA verdens fremste og mektigste oljemakt. Dette førte til stabile priser frem til tidlig på 1970-tallet.

OPECs opprinnelse

På starten av 1960-tallet begynte Amerikanske myndigheter og de store oljeselskapene å miste grepet på olje markedet. Det var følger av endringer i tilbuds- og etterspørselsmønstre i markedet og antikoloniale bevegelser i Midtøsten.

Etter andre verdenskrig begynte de store internasjonale oljeselskapene å miste inntekter fra konsesjonene sine.

Venezuela var først ute i 1948 med å innføre en 50-50 inntjeningssplitt på konsesjonene de hadde i landet. Dette var 10 år etter Mexicos nasjonalisering av sine oljereserver, som skal ha vært til inspirasjon for Irans nasjonalisering av sine reserver 13 år senere i 1951, da de trakk tilbake BPs konsesjoner. 

Dette førte igjen til en boikott av Iransk olje fra oljeselskapene, som sendte Iransk produksjon ned til 0.

Dette gjorde at oljeselskapene måtte produsere på nær maks for å mette verdens etterspørsel. Irans regjering ble i etterkant veltet i et kupp i 1953, og dørene ble igjen åpnet.

Da Iran skulle tilbake i oljemarkedet, ble utfordringen hvordan dette skulle skje uten å oversvømme markedet med olje. Oljeselskapene snudde seg da til Saudi Arabia. Representanter fra Exxon som på den tiden var til stede i Saudi Arabia, forsøkte å appellere til Saudi Arabias anti kommunistiske syn.

Saudi Arabia gikk da noe motvillig med på kutt i egen produksjon, men bare til den grad det holdt nye nasjonalistiske oppstøtt i sjakk.

På denne måten klarte oljeselskapene å håndtere politiske og markedsmessige endringer uten for store svingninger i oljeprisen.

Selv om majors klarte å håndtere nasjonaliseringen i Iran på en god måte, var Iran-situasjonen en indikasjon på en trend med stadig økning i antikolonist og nasjonalistisk oppblomstring.

Etter revolusjonen i Venezuela i 1958, som ble enden på styret til den militære diktatoren General Marcos Perez Jimenez. Bestemte den nye regjeringen at de nye inntjeningssplittene skulle økes, slik at 70 % av inntjeningen tilfalt landet.

Perez Alfonzo

I 1959, tildelte den Venezuelanske regjeringen Perez Alfonzo oppdraget med å håndtere landets gruve og hydrokarbon affærer.

Perez Alfonzo, som et tiår tidligere hadde vært landets oljeminister, hadde måttet tilbringe 10 år i eksil, som han blant annet tilbragte i USA.

Under oppholdet i USA studerte Perez Alfonzo statenes kvote system svært nøye. Han ble overbevist om at Venezuela og andre olje produsenter også trengte et sterkt kartell for å sikre stabile oljepriser.

Dette var spesielt nyttig for Venezuela, ettersom de hadde betydelig høyere produksjonskostnader enn produsentene i Midtøsten.

Alfonzos første bekymring kom derimot fra USA, hvor president Eisenhower hadde annonsert import kvoter hvor kun Mexico og Canada ble gitt unntak.

Dette var et stort problem, ettersom 40 % av Venezuelas eksport gikk til USA. 

På slutten av 1950-tallet var markedsprisen på olje noe svakere. Dette skviset marginene til oljeselskapene, som bestemte seg for å kutte i betalingene til landene de produserte i.

Dette var fruktbar mark for Perez Alfonzo, som hadde startet arbeidet med å samle produksjonsland i et felles kartell. Den første og viktigste seieren for Alfonzo, var da han fikk med seg den Saudi Arabiske olje ministeren Abdullah Tariki.

Tariki og Alfonzo overbeviste deretter representanter fra Irak, den daværende Forente Arabiske republikk, og Kuwait, om å signere en hemmelig avtale om et årlig møte hvor de skulle koordinere sin produksjon.

I august 1960 gjorde Exxon nok et kutt i inntektene til landene de produserte i. Dette som følge av billig sovjetisk olje som la press på marginene.

Flere av oljeselskapene fulgte så etter uten å konsultere med landene de produserte i.

Dette ble en kraftig dytt for Alfonzo og Tarikis planer.

I september 1960 ble det arrangert enda et møte i Irak, denne gangen med representanter fra Iran, Irak, Kuwait, Venezuela og Saudi Arabia til stede. Her ble  Organization of the Petroleum Exporting Countries opprettet.

• Iran
• Irak
• Kuwait
• Venezuela
• Saudi Arbia

Landene som i 1960 startet OPEC, stod for 80 % av verdens olje eksport. OPECs første og eneste viktige avgjørelse i løpet av sine første 10 år, var at ingen oljeselskaper skulle gjøre ytterlige kutt i inntektene til landene.

Tariki ble siden byttet ut, og i 1963 sa Alfonzo opp i avsky av blant annet økende korrupsjon og gjeldsopptak i Venezuela, noe det skulle ta litt over 40 år før man så de uunngåelige konsekvensene av.

OPEC tar kontroll

Tiårene 1870-1879 og 1970-1979, skulle vise seg transformativt for oljemarkedet. Forskjellen var at Rockefeller stabiliserte oljemarkedet på 1800-tallet, og OPEC skapte kaos ved å endre spillereglene.

Resultatet av dette ble høyere og mer ustabile priser.

Problemene for de som ønsket å stabilisere prisene i oljemarkedet de første hundre årene, var som oftest å kontrollere markedet når det oppstod overtilbud.

Fra starten av 1960-tallet gikk derimot utviklingen motsatt vei, ettersom etterspørselen stadig økte og veksten i enkelte år var opp mot 10%.

Samtidig mistet USA sin makt, både fra fall i markedsandel og oljeselskapenens stadig svekkede innflytelse.

Qaddafi, Libyas nye leder, ledet an i denne svekkelsen av oljeselskapenes kontroll, da han i 1970 klarte å øke statens andel av inntektene fra oljeproduksjonen i landet. Denne seieren økte betydelig presset på oljeselskapene i øvrige OPEC tilknyttede land.

Dette kulminerte i to møter i 1971, hvor OPEC satt med gode kort på hånden gitt den raskt økende etterspørselsveksten, og deres store samlede markedsandel.

OPEC-landene kom ut av møtene med bedrede vilkår. Makten var nå snudd fra USA og oljeselskapene, til OPEC.

USA markedsandel var stadig fallende, og nye store felt utenfor OPEC i Alaska, Nordsjøen og Mexico var fortsatt langt unna produksjon.

Tidligere kutt 

Oljekrisen 1973

Høsten 1973 brøt det ut krig i Midtøsten. Det hele startet med et Egyptisk og Syrisk angrep på Israel, og Israel besvarte dette og påfølgende angrep, med å bombe Syriske eksport terminaler. Dette tok umiddelbart 1 million fat per dag av markedet.

De Arabiske-landene hadde lenge mislikt vestlig støtte til Israel, og nølte ikke med å bruke sitt nye oljevåpen mot de som støttet Israel.

De Arabiske-landene med Saudi i spissen, startet å kutte produksjonen. I november, en mnd etter de første angrepene, bestemte OPEC seg for å kutt 25% av produksjonen. I tillegg hadde de Arabiske-landene tidligere innført fullstendig eksport forbud til USA.

Dette første til en firedobling av oljeprisen på bare 4mnd.

I mars 1974 var urolighetene formelt over for denne gang. Selv om produksjonskuttene bare hadde hatt en kort påvirkning som delvis ble motstått ved lagertrekk og økt produksjon utenfor OPEC hadde det en klar symbolsk effekt.

Saudi Arabias oljeminister uttalte i etter kant at kuttene hadde vært et vært effektiv symbolsk trekk ovenfor vesten, som ikke lenger hadde trygg oljeforsyning. 

The international order had been turned upside down. OPECs members were courted, flattered, railed against, and denounced. There was good reason. Oil prices were at the heart of world commerce, and those who seemed to control oil prices were regarded as the new master of the global economy.

Daniel Yergin

Oljekrisen i 1973 førte på det verste til pumpe kø i USA (godt hjulpet av mislykkede reguleringer), og rasjonering i Europa.

I forsøk på å unngå denne situasjonen opprettet USA, Canada, Japan og 13 europeiske land i 1974 det Internasjonale Energi Byrået, kjent som IEA. De ble enige om å holde strategiske lager.

Som en respons til krisen, skrev President Ford i 1975 også et eksportforbud for amerikanske produsenter, og opprettet USAs strategiske petroleums reserver. 

Den Iranske revolusjon

I 1977 var det utbredt misnøye fra Islamistiske og sekulære Iranere mot det autoritære monarkiet, ledet av Sjahen.

Dette førte til stadig mer intense demonstrasjoner i 1978, med påfølgende streiker blant olje arbeidere. Iran som på daværende tidspunkt var verdens nest største olje eksportør, så produksjonen falle mellom 50 og 80 prosent i 1979. 

Til tross for bortfallet av Iransk olje i 1979, økte faktisk verdens oljeproduksjon dette året. Det var som følge av at mange av de øvrige landene hadde bygget opp reservekapasitet som var klar til å skrus på.

Eksempelvis hadde Libya nektet å skru ned prisene i et svakere marked i 1974, noe som førte til at de ble sittende med halvparten av sin produksjonskapasitet i reserve. Saudi Arabia hadde også økt sin produksjonsreserve betydelig i 1974, dette var første gang Saudi viste seg villig til å opptre som svingprodusent når markedet ble svakere.

Selv om produksjonen økte i 1979 utløste bortfallet av Iransk olje mer enn en dobling av oljeprisen.

Mulige forklaring til dette var at importører av olje økte sine lagre som en sikring mot eskalering i Midtøsten, spesielt Japan skal ha vært aktive, ettersom 20 % av deres import kom fra Iran. 

USA som også var en stor importør av Iransk olje merket bortfallet såpass godt at pumpe køene man hadde sett 6 år tidligere var tilbake. 

Da situasjonen i oljemarkedet allerede var svært urolig inn mot 1980-tallet, skulle det vise seg å bli enda verre da Irak gikk til angrep på Iran i september 1980. Det førte til at verdens oljeproduksjon falt 5 % fra 1979 til 1980. Dette førte naturlig nok til at prisene fortsatte å stige, å da man var kommet til 1981 var prisene omtrent 3 doblet fra nivåene i 1978.

Opecs oppvåkning

På starten av 1980-tallet var forventningene i oljemarkedet at olje prisen bare skulle fortsette oppover. Eksperter mente den sterke oppgangen i prisen på olje ikke ville skade etterspørselen og at nye felt fortsatt var for langt unna produksjon. Disse antakelsene skulle vise seg å bli bevist feil i de kommende årene. Etterspørselen falt nemlig fra 65,3 millioner fat om dagen i 1979 til 59,8 millioner fat i 1984. Dette skyldtes at verdensøkonomien var gått inn i resesjon og etterspørsels destruksjon hvor konsumenter hadde skiftet til kull, naturgass eller kjernekraft som en følge av de høye oljeprisene. 

Samtidig som etterspørselen falt kom det også ny produksjon fra land som stod utenfor OPEC til markedet. Produksjonsøkningen kom fra Mexico, USA og Norge. Verst for OPEC var produksjonen som kom fra Nordsjøen ettersom produksjonen derfra gikk til Europa hvor OPEC hadde store deler av markedet tidligere.

Den store produksjonsøkningen utenfor OPEC spiste fort innpå OPECs markedsandeler. Tidlig på 1970-tallet hadde OPEC hatt over halve det globale oljemarkedet, nå var OPEC nede i under en tredjedel i 1985. 

Litt over 20 år etter at OPEC ble formet skulle samarbeidet for første gang virkelig testes da de nå måtte kutte i produksjonen og fordele kvoter slik Rockefeller, USA og de syv søstre hadde gjort før dem.

 I mars 1982 kom de aller første OPEC kvotene hvor OPEC samlet sett siktet på en produksjon på 18,5 millioner fat om dagen. Saudi var det eneste landet som ikke var tildelt en formel kvote de skulle justere sin produksjon om nødvendig så lenge de andre medlemslandene overholdt sine kvoter.

After twenty-two years of existence, OPEC had finally agreed to turn itself into the cartel that Perez Alfonso had originally planned it should be and which many critics had mistakenly claimed it already was

OPEC Historiker Ian Skeet

En av de største utfordringene for et kartell er insentivene de ulike medlemslandene har til å jukse, slik var det også for OPEC. Det tok ikke lang tid før samarbeidet falt sammen og medlemslandene produserte mer en kvotene de var blitt enige om. Under OPEC møte i 1983 ble det formelt uttalt at Saudi skulle ta rollen som svingprodusent.

Saudi Arabia gjorde som lovet å fortsette å kutte produksjonen tiltros for at mange av de andre medlemslandene fortsatte å jukse. Når man var kommet til august 1985 hadde Saudi kuttet egen produksjon med hele 72 % siden de første kuttene ble vedtatt i 1982. Kuttene fra Saudi stabiliserte prisen som fortsatte å falle, men i et kontrollert tempo. Dette selvfølgelig til stor kostnad for kongeriket som flere ganger advarte om at de ikke ville bære hele byrden alene.

Den Saudi Arabiske oljeministeren Yamani uttalte i september 1985: 

Most of the OPEC member countries depend on Saudi Arabia to carry the burden and protect the price of oil. Now the situation has changed. Saudi Arabia is no longer willing or able to take that heavy burden and duty, and therefore it cannot be taken for granted. And therefore I do not think that OPEC as a whole will be able to protect the price of oil

Yamani

Dessverre for Saudi Arabia anså produsenter både innenfor og utenfor OPEC trusselen som en bløff. Samtidig planla Norge å øke sin produksjon ytterlige 40 % og medlemslandene fortsatte å ignorere kvotene. Dette førte til at Saudi Arabia bestemte seg for å oversvømme markedet med olje i oktober 1985. Innen desember samme år doblet nemlig Saudi sin produksjon fra nivåene i august.

Effekten lot ikke vente på seg og prisen falt da fra 28 dollar fatet til 11 dollar innen sommeren 1986. De øvrige landene forlanget krisemøte, men ble avist av Saudi Arabia. Riyadh ønsket at flere land skulle slutte seg til OPEC. I Storbritannia ble det avist, mens Gro Harlem Brundtland og hennes nye regjering som skulle til å gå i gang sin andre periode tilbyde seg å kutte viss OPEC også kuttet i mai 1986.

I august var OPEC omsider kommet til enig het om nye kutt til 16,8 millioner fat fra daværende produksjon på 20,5 millioner fat. Norge annonserte også at de skulle kutte sin produksjon med 10 %. Bunnen for oljeprisen ble satt i 1986 tiltros for at de fleste OPEC landene fortsatte å ignorere kvotene det var fortsatt nesten bare Saudi Arabia som overholdt sine lovnader.

Heldigvis for OPEC hadde de lave prisene ført til ufrivillig lavere produksjon utenfor OPEC spesielt i Mexico, Sovjet og UK. Dette førte til at OPECs markedsandel økte fra 29 % til 37 % i perioden mellom 1985 til 1990.  

Jakarta spøkelset

Etter en oppgang i oljeprisen i 1996 og 1997 skulle OPEC møtes i Jakarta i november for å sette nye produksjonskvoter. Problemet var at Asiakrisen hadde startet sommeren 1997 noe som gjorde at etterspørselen fremover var usikker. OPEC valgte likevel å øke produksjonen med 10 % i den tro at etterspørselen skulle holde seg stabil gjennom krisen. Det motsatte ble derimot resultatet, innen Q2 1998 var overtilbudet oppe i 3,5 millioner fat per dag. OPEC skjønte fort at de hadde gjort en feil, men skulle hjemsøkes av Jakarta spøkelset i de kommende årene.   

Denne gangen responderte OPEC med uvanlig disiplin blant medlemmene.  En av flere mulige årsaker til dette var frykten for at Saudi Arabia skulle gjenta 1986. De første kuttene ble vedtatt i mars 1998, men det skulle ta et år før produsenter som Venezuela, Iran og Norge gjennomførte sine kutt. Russland som hadde lovet kutt gjennomførte ikke sine i det hele tatt.

Til tross for kuttene i mars fortsatte oljeprisen å falle dette resulterte i første et møte i juni hvor Mexico, Saudi og Venezuela avtalte ytterlige 450 tusen fat dagen hvor Saudi kuttet halvparten.

Det var også et OPEC møte i juni hvor det ble vedtatt ytterlige kut for samarbeidet. Prisene fortsatte riktignok å falle frem til 1999 da flere av landene var ordentlig i gang med sine kutt. Innen desember 1999 var kuttene oppe i over 3 millioner fat per dag fra OPEC, i tillegg hadde ikke OPEC land som Norge, Oman og Mexico også gjennomført betydelige kutt. Prisen på olje mer en doblet seg i løpet av 1999 og forble stabilt høyere for en periode.  

9/11

Ved starten av 2001 så OPEC igjen fallende etterspørsel. OPEC ble enige om å kutte i januar, men så seg fort nødt til nye kutt i både mars og juli. Kuttene så riktig nok ikke ut til å være tilstrekkelig da stadig fallende etterspørsel fortsatte å sende prisen på olje nedover.  

I etterkant av terrorist angrepet i USA på 9/11 gikk OPEC inn i krise modus da etterspørselen var ventet å svekkes betydelig. OPEC ble enig om nye kutt på 1,4 millioner fat dagen, mens ikke OPEC land som Angola, Mexico, Norge, Oman og Russland skulle kutte under 0,5 millioner til sammen.

Innen april 2002 var Saudi Arabia nede i seks års lav produksjon på 7,2 millioner etter kuttene i 2001. Heller ikke denne gangen kuttet Russland i produksjonen, men Norge overholdt nok en gang sin kvote.

Tidlig 2003 fikk oljeprisen satt bunnen med hjelp fra streik i Venezuela, amerikansk invasjon i Irak og uro i Nigeria. Disse 3 faktorene tok til sammen 3 millioner fat av markedet i starten av 2003. 

Finanskrisen

Etter en periode fra 2003 frem til finanskrisen hadde olje etterspørselen vokst kraftig samtidig som produsentene ikke hadde klart å holde følge. Det hjalp heller ikke at Saudi Arabia i de tidlige årene fortsatt skremt av Jakarta spøkelset var forsiktig med å øke sin produksjon, men selv de som holdt store deler av OPECs reserve produksjon klarte til slutt ikke å stabilisere olje prisen da den beveget seg stadig oppover. 

Finanskrisen stoppet så opp veksten i etterspørselen og prisen begynte på sitt første store fall på flere år. I desember 2008 hadde oljeprisen falt til 33 dollar fatet, et fall på hele 78 % på 6 måneder.  Når OPEC møttes i september 2008 hadde prisen falt fra 147 dollar til 106 dollar. Venezuela og Iran ønsket at OPEC skulle kutte, mens Saudi Arabia ønsket å se an hvordan ting utviklet seg. Etter et langt møte ble OPEC enige om å opprettholde produksjonskvotene.

Innen oktober var situasjonen blitt verre, prisen var falt til under 70 dollar og OPEC innkalte til krisemøte. De ble da enig om et kutt på 1,5 millioner fat dagen hvorav Saudi skulle stå for cirka 2/3.

Da OPEC innkalte til nytt krisemøte i desember var prisen nede i 45 dollar, og de ble da enig om OPEC historiens største kutt til da på 2,2 millioner fat dagen. Kuttene fungerte og bunnen ble satt i desember 2008 på 33,73 dollar og steg så gradvis til 90 dollar i 2011 før den arabiske våren dro prisen igjen over 100 dollar fatet.

Skifer revolusjonen

USAs «oppstandelse» som oljeeksportør har vært skrevet mye om de siste årene og har vært tema for bøker som undertegnede selv har verdsatt. Skifer produksjonen kan argumenteres for å være et resultat av teknologiske fremskritt og at billig kapital har skapt omveltninger i industrien, men for denne gang blir fokus på OPECs rolle. 

Etter flere år med oljepriser over 100 dollar fatet kunne man i 2014 se at stadig flere prosjekter nærmet seg produksjon, ikke bare fra Amerikansk skifer, men også fra Canadisk oljesand, Argentina, Brasil, Mexico og Kazakhstan.

Heldigvis var etterspørselsveksten god i perioden, og IEA anslo at veksten kom til å ligge på 7,6 millioner fat om dagen hvorav produksjon utenfor OPEC lå an til å ta 82 % av veksten. Samtidig var det også ventet en betydelig økning i produksjon innenfor OPEC hvor Irak stod for den største andelen. Ifølge IEA måtte OPEC da kutte 1,5 millioner fat om dagen for å gjøre plass til produksjonsøkningene fra både innenfor og utenfor kartellet.

Forventningene til både IEA og OPEC var at man skulle få til et kutt for å stabilisere prisen. Det som var mindre klart var hvem som skulle stå for kuttet. Det var da igjen naturlig å rette blikket mot Saudi Arabia skulle gjenta rollen hvor de gjorde store justeringer i produksjonen slik de hadde gjort i 1985. For å oppfylle denne forventningen måtte OPEC nedjustere sin andel av OPEC produksjon fra ca 30 % til midt på 20 tallet, og nivåer som dette var ikke sett siden 1980-tallet.

Rundt midten av 2014 begynte etterspørselen å vise noe mer svakhet en det som lå i anslagene til IEA. I tillegg hadde skiferolje produksjonene økt raskere enn forventet og Libyas eksport begynte å komme tilbake. September samme år falt oljeprisen under 100 dollar.

Innledningsvis så ikke OPEC grunn til å uroe seg for fallet da de forventet at fallende priser ville justere seg ved at skiferolje produsenter ville gå konkurs. PÅ OPEC møtet i november uttalte Saudis oljeminister Naimi at de ikke ville kutte viss ikke også andre OPEC-land og Russland bidro. Møtet endte uten kutt og oljeprisen falt fra 77 til 72 dollar fatet den dagen. Prisen fortsatte å rase nedover gjennom 2015 og nådde bunnen på 26 dollar fatet i januar 2016.

The experience of the first half of the 1980s was still in our minds. At the time, we cut our production several times. Some OPEC countries followed our lead, and the aim was to reach a specific price that we thought was achievable. It didn’t work. In the end, we lost our customers and the price. The kingdoms production dwindle from over 10 MMBD in 1980 to less than 3 MMBD in 1985. The price fell from over 40 dollar per barrel to less than 10 dollar. We are not willing to make the same mistake again

Oljeminister Naimi

Naimi gjorde det også klart i 2013 at Saudi Arabia nå kun ville svinge produksjonen opp ved tilbuds bortfall:

Saudi Arabia fulfills any demands when the oil supply decreases anywhere. This is different from taking any production step when the price decreases. When this happens, OPEC countries must be serious and reach a real collective agreement regarding the decrease. History stand witness that whenever it is agreed to reduce production, the only countries which abide are Saudi Arabia, Kuwait, Qatar and the UAE. Why, then, are we holding them responsible for maintaining the price, while the other countries are not willing to participate?

Oljeminister Naimi

Til tross for dette har Saudi Arabia i løpet av de siste tiåret vridd investeringene bort fra produksjonskapasitet som kunne blitt brukt ved tilbuds bortfall, og mer over på raffinering og naturgass. 

Februar 2016 møtte Naimi representanter fra Russland, Qatar og Venezuela hvor de ble enig om å fryse produksjonen på januar nivåer. Samtidig skulle Irans produksjon komme tilbake etter at landet akkurat var sluppet fri fra sanksjoner. I utgangspunktet ikke noe voldsomt tiltak sammenlignet med krise kuttene som tidligere var blitt gjennomført. Naimi snudde riktignok sentimentet i markedet da han i etterkant av møtet uttalte at dette var starten på en større prosess. Markedet tok meldingen og prisen gikk til over 40 dollar innen midt april 2016.

Korona-krisen

Korona viruset som har rammet verden i 2020 har påvirket det meste i både markeder og livet ellers. Nedstenginger av samfunn har gitt et historisk bortfall av etterspørselen for olje.

 I IEAs rapporten for mai spår de et etterspørselsfall på 19,9 millioner fat per dag for Q2 og 8,6 millioner for 2020. Etter å ha tilbrakt mesteparten av tiden mellom 60 og 70 dollar i slutten av 2019 begynte prisen å falle i januar og februar.

OPEC og samarbeidslandene som danner OPEC+ gikk inn i året med en avtale om kutt frem til april 2020 da markedet stod i fare for overtilbud allerede før korona var et tema.

Under møtet i mars da landene skulle komme med nye kutt klarte de ikke komme til enighet. Dette førte til at Saudi Arabia gjorde som de har gjort før, de snudde om å økte produksjonen i et marked hvor det allerede ble produsert for mye.

Etter at olje prisen hadde vært lavt nede på 20 tallet skulle OPEC ha sitt neste møte i april kom landene til enighet. Etter noen dramatiske siste timer hvor hele avtalen holdt på å falle sammen ettersom Mexico ikke ville ta sin del av kuttene, så endte det med at USA lovet å ta store deler av Mexicos kutt.

Landene ble enig om å kutte:

• 9,7 millioner fat om dagen for mai og juni
• 7,7 millioner fatet dagen ut resten av 2020
• 5,8 millioner fra start 2021 til april 2022.

I tillegg er det forventet at land utenfor OPEC pluss som USA, Canada, Brasil og Norge skal bidra med frivillige kutt samt ufrivillige som følge av konkurser og mangel på lager/pipeline kapasitet. Norge kutter i oljeproduksjonen med 250.000 fat per dag i juni, og på 134.000 fat per dag i andre halvår. I tillegg vil produksjonsstart på flere felt forsinkes til 2021.

Markedet har i mellomtiden hatt et enormt overtilbud av olje noe som har ført til voldsom lagerbygging både på land og vann. I løpet av perioden frem til kuttene skulle tre i kraft har prisen blitt liggende lavt og på det mest ekstreme gikk WTI kontrakten for mai i minus 37 dollar fatet. Årsaken til at kontrakten kunne gå til minus er trolig at aktører som ikke kunne ta fysisk levering måtte selge unna siste dag av kontrakten. 

12. mai annonserte Saudi Arabia, UAE og Kuwait ytterlige kutt som kommer i tillegg til avtalen for å ytterligere bidra til markedsbalanse:

• Saudi Arabia: 1 million fat per dag
• UAE: 100 tusen fat per dag
• Kuwait: 80 tusen fat per dag

16 mai har det også kommet meldinger om at Oman kutter 10-15 tusen fat ekstra per dag. Neste møte var planlagt 10 juni, ble så flyttet til 4 juni og antas nå å bli holdt 6 juni.

Hendelsene vi har observert kan på noen områder ha likheter med tidligere hendelser samtidig er denne krisen veldig annerledes og mer uoversiktlig enn tidligere.

• I likhet med 1985 valgte Saudi Arabia å oversvømme markedet med olje da samarbeidet med de øvrige OPEC pluss landene ikke fungerte.
• I likhet med tidligere store kriser bidrar land som egentlig står utenfor samarbeidet som Norge når krisen blir ille nokk. 
• Eksport tallene fra Irak kan være en tidlig indikasjon på at også denne gangen kan medlemsland velge å ikke overholde kvotene sine. Irak og Nigeria har vist liten evne til å kutte i mai. Mexico nektet til og med å ta sin opprinnelige kvote på OPEC møtet istedenfor å si ja, for så å jukse. 
• Russland ser foreløpig ut til å overholde sine kvoter, noe som historisk sett ikke alltids har vært tilfelle.
• De opprinnelige kuttene på 7,7 millioner fat om dagen ut 2020 klarer ikke å ta unna etterspørselsfallet på 8,6 millioner fat om dagen som IEA spår ut 2020. Riktignok vil kuttet være nok hvis man forutsetter full compliance og tar høyde for de ekstra kuttene til Saudi, Kuwait og UAE.
• Saudi tar en stor del av byrden så lenge de andre samarbeidslandene overholder sine kvoter.

Det som gjør denne situasjonen spesielt unik er størrelsen og hurtigheten på fallet i etterspørsel, samt usikkerheten knyttet til koronasituasjonen som igjen avgjør når etterspørselen er tilbake. Grafen under foreslår at etterspørselen er på tur tilbake, samtidig vil Korona diktere og kan reversere dette.

For å oppsummere har Saudi Arabia vært tydelig i kommunikasjonen det siste tiåret på at de ikke er villig til å ta byrden ved å stabilisere prisene igjen, men er villig til å kutte viss også OPEC og andre oljeproduserende lande er villig til å bidra.

Dermed hviler avtalen fra april i stor grad på i hvor stor grad landene overholder avtalen eller om de jukser slik det mistenkes at Irak gjør. Det er ikke urimelig å anta at hvis det er tilfelle vil Saudi Arabia igjen snu seg rundt å produsere for fullt.